Et møte med Poseidon

Jeg svever over det fargerike korallrevet. Ivrig etter gårsdagens suksessrike snorkle-trening ved stranden, har jeg kastet meg uti for å få se korallrevets fantastiske verden med egne øyne. Det er fabelaktig! En blåstripete fiskestim omgir meg på alle kanter. Solstriper skinner ned gjennom det klare vannet og danser over korallandskapet der nede. Jeg flyter som en dupp, svømmer raskt avgårde gjennom det tropisk varme vannet. Der nede leker en skinnende stim av gule fisk, jeg smiler av fryd. Jeg setter opp farten for å ta igjen de andre som svømmer der foran med svømmeføttene sine. Snorkling er lett og fantastisk, jeg føler meg som Poseidons sønn.

Men - da jeg begynner å bli litt trøtt i kroppen og tenker at det er på tide å snu og ser at båten er langt, langt borte og skjønner at grunnen til at det var så lett å svømme hit var at jeg drev med en strøm så jeg nå må svømme MOT strømmen ...

 

"Kom." hvisker Poseidon fra dypet. 

Havet er stort, korallrevet gaper under meg, strøm og bølger presser imot, og plustelig kjemper innlandsgutten Trygve (med bare et kvarters tørrtrening på grunna som grunnlag) sin ensomme lille kamp mot det indiske hav. Og plutselig er snorkelen, munnen, lungene fulle av saltvann.

Det går bra tilslutt. Men i hva som kjennes som veldig, veldig lang tid er jeg skremmende klar over at det er slett ikke sikkert at mine svært mediokre svømmekunnskaper kan berge den lille, kavende kroppen min fra Poseidons våte armer, som trekker meg ned, ned, ned. Jeg kjemper meg fram, sakte sakte, men strekker jeg til?

En av de ansatte på båten ser meg, hopper uti med en redningsvest, svømmer mot meg mens jeg skjelvende hviler på rygg i havet. Og snart er jeg reddet, og sitter på dekk. Har aldri vært så redd før, og er absolutt ikke Poseidons sønn, men bare en pysebrillehomo. Men, - en levende pysebrillehomo!